Allmeningen

Damene har Hotel Cæsar og Home and Away. Vi har wrestling og overgangsvinduet. Action, farse og intriger fra ende til annen; men med et element av sport i seg.
Juli måned er her, og tradisjonen tro skal noen klubber nå finjustere troppen med tanke på edelt metall, mens andre skal prøve å redde stumpene. Det er sannelig godt å kunne konstatere at vi tilhører den første kategorien, mens VIF tilhører den andre. Og Rosenborg er kun en liten hårsbredd unna å lide samme skjebne. Eller en hjelmbredd, om man vil. Med Viking, Tromsø, Stabæk og Brann på de fire neste, så er det ikke mange rom for feilskjær i ukene som kommer. Og det er dårlig nytt for påtroppende sportsdirektør Knut Thorbjørn Eggen, vel vitende om at klubben har som mål å bli blant de 30 beste i Europa. Da vil det ta seg dårlig ut om man brenner av halve egenkapitalen på en tredjeplass i Tippeligaen. Det må handles klokt, og det må handles stort. Spillerne må heve laget øyeblikkelig, slik Marek Sapara gjorde det i fjor. Ikke noen nye Abdou Razack Traoré og Didier Konan Ya. Deres innpass i Rosenborg-maskineriet går så tregt at man oppe på Brakka ikke kunne navnene på disse spillerne før i forgårs.

Ikke uventet er det dermed også Rosenborg som er det laget som har lagt ut åte for å fange de største fiskene i starten av overgangsvinduet sommeren 2007. Trønderne har jo som kjent råd til det aller nyeste og dyreste innenfor fiskeutstyr, og denne gangen bruker de for sikkerhets skyld også levende agn. Yssouf Koné har blitt festet på kroken og kastet på sjøen. Dessverre for trønderne er det foreløpig kun makrellen som biter, og det kan dermed se ut til at Pelle Nilsson forblir hos Odd Grenland inntil videre. Andre navn på blokken til RBK har foreløpig ikke lekket ut, men en klubb som lønner en egen speider vil neppe gå ufrivillig tomhendt ut av et overgangsvindu.

Brann på sin side har gått hardt ut, både på godt og vondt. Vi har allerede rukket å signere Knut Walde, vi skal ha lagt inn bud på Pelle Nilsson og Joakim Sjöhage, og vi har hatt et par mann på prøvespill. På den andre siden har Erik Huseklepp og Olafur Ørn Bjarnason gitt beskjed om at de ikke ønsker å fortsette i klubben. Den ene syntes deltakelse i 14 av 16 obligatoriske kamper på vårparten var for lite, mens den andre tilsynelatende gir opp kampen om den ene midtstopperplassen bare én dag etter Knut Waldes ankomst fra Løv-Ham. Fra før av har vi som kjent sendt Trond-Fredrik Ludvigsen til Strømsgodset hvor han kan stupe langflat i straffefeltet til Stabæk og antageligvis flere andre rivaler. Helge Haugen skal ha blitt sittende oppe halve natten med Tromsø-ledelsen, og det betyr vel at han enten la ut i detalj om sin deltakelse i junior-NM i orientering, eller at han diskuerte en mulig overgang. Bergens Tidende erfarer dessverre det sistnevnte.

Hvordan beholde spillerne våre?
Det er rett-på-sak-spørsmålet som i går ble stilt på Stabæk-supporternes forum. Og første besøkende gav ham rett-på-sak-svaret: - Ved å ikke selge de.
Og det er jo for så vidt et greit svar, det. Selger man ikke spillerne, så beholder man dem. Selv om man aldri kan være helt trygg når brasilianere reiser hjem på ferie. I alle tilfelle har Stabæk allerede solgt en spiller, Petter F. Olsen til Viborg. Og det eneste navnet som har blitt koblet til Stabæk så langt er Adrian Paul fra Mjøndalen. Har aldri hørt om ham, men Stabæk vil nok komme klart forsterket ut av sommervinduet om de får erstattet PFO med en Mjøndalen-spiller. Vi får vente på den endelige dommen fra Tor-Kristian Karlsen.

Også Lillestrøm er linket til denne mystiske angrepsspilleren Adrian Paul. Han skal ha vært meget god mot Vålerenga i cupen, og samtlige toppklubber i Oslo-området, unntatt Vålerenga, har fattet interesse for spilleren. Vålerenga stoler som regel på de spissene de har, i det minste helt til den dagen overgangsvinduet stenger. Dayanchgylych Urazov har scoret 60% av Ulysses Jerevans mål etter snaut halvspilt armensk serie. Say no more.

Men tilbake til Lillestrøm, som står med ett bein plantet i gullstriden og ett i ansiktet på Geir Ludvig Fevang. De har rukket å kvitte seg med Kasey Wehrman og kanskje drar også tyske Heinz Müller, og inn kommer Marius Johnsen fra tysk fotball og tysktalende Markus Kiesenebner. Man aner så smått konturene av et maskineri, hadde det ikke vært for at de også skal være interesserte i Erik Huseklepp, det lengste man kommer bort fra tysk maskinfotball. I verste fall planlegger de å ha mange strenger å spille på, og det kan så absolutt bli småekkelt å være Brann-supporter på Åråsen sent i høst.

Viking har så smått begynt å høste fruktene av at Brann ikke hadde noe å spille for i november i fjor, og siddisene har blandet seg helt opp i tetstriden ved halvspilt sesong. De forventet kanskje ikke denne suksessen i vinter da de gav Thomas Myhre superlønn for å komme dem til unnsetning til sommeren, men nå er han nå på plass enten de vil det eller ikke. Mattias Asper har valgt å forlate klubben fremfor å konkurrere med Iven Austbø om keeperplassen på Viking 2. I tillegg har siddisene sikret seg Vidar Nisjas tjenester foran høstsesongen. Vikings foreløpige bidrag til overgangsvinduets farse-konto er at de priser ut gamle Trygve Nygaard, som er enig med Haugesund om en overgang. Nygaard har ikke vært på banen i årets Tippeliga, og spilte sin siste hele kamp for Viking i juli i fjor.

Bare 3 dager med kaos er unnagjort av overgangsvinduet. Det er 59 dager igjen for Brann, Roald Bruun-Hansen og Hardball å operere i spillermarkedet på, og for media og supportere å spekulere i hva det neste trekket blir. Jeg skulle gjerne ha lovet at en fortsettelse vil følge, men, som kjent, når det gjelder Brann og overgangsvinduet kan man egentlig aldri være helt sikker på noe.

Brann har startet sesongen med tre raske seire, og over det ganske land er melodien den samme. “Typisk Brann. Brann og Bergen tror som vanlig de har vunnet serien allerede i april”. Selv om vi jo aldri noensinne har startet en sesong med å vinne tre kamper, så er dette typisk Brann. Antall ganger vi har startet en sesong med to seire kan man telle på en hånd, og vi pleier vel strengt tatt ikke å vinne seriepremieren heller - med mindre vi har hjemmekamp mot et bunnlag.

Men det genuine håpet om gull, det har vi alltid. Troen på gull har kanskje vært laber fra tid til annen, men som enhver søndagsskoleelev vet: tro, håp og kjærlighet er tett knyttet sammen. Bak hvert håp om seriegull ligger også det brennende ønsket - troen - på at det faktisk også er mulig.

Litt snodig er det jo at Brann og bergenserne hånes for dette år etter år, for man skulle jo tro at man drømte om gull i andre byer også. Nesten alle norske byer av en viss størrelse har et lag i Tippeligaen med stolte fotballtradisjoner. Allikevel er gullsnakk så sjeldent, så utenkelig og tabubelagt, at det på landsbasis har endt opp som et bergensk særtrekk på linje med skarring og buekorps. Spør hvilken som helst fotballsupporter her i landet om hvilken klubb han eller hun forbinder med “gullsnakk”. Selv Rosenborgs seiersvante fanskare vil antageligvis svare Brann. Dette mystiske fenomenet kan kanskje forklares med Rosenborgs dominanse i norsk fotball de siste gud-vet-hvor-mange årene. Fotballsupportere over det ganske land har akseptert sin skjebne som mindreverdige. Rosenborg har mye penger. Rosenborg har halve landslaget. Rosenborg kunne stilt to lag som hadde blitt nr 1 og 2 i serien. Kun Rosenborg har den vinnerkulturen som trengs. Og skulle en annen klubb mot formodning lede serien halvveis, så vil de garantert kollapse. Rosenborgs seriegull har vært en selvoppfyllende profeti i lange tider.

Akkurat som i den forrige mørketiden her til lands - unionstiden - har landets innbyggerne sakte men sikkert latt seg underkue av en makt som etter hvert har fått fritt spillerom. Og den gang som nå var det i hovedsak bergensere som vekket folket og gikk i bresjen for å få løsnet litt på lenkene. Kanskje det innen et par år vil være stuerent å snakke om seriegull i april også i Kristiansand, Stavanger, Tromsø og Oslo? Dessverre er det 12 lag i Tippeligaen som ikke har engang har som målsetning å klare medalje. Allikevel forsvant åtte trenere i fjor pga dårlige resultater. Man får ikke lov til å planlegge suksess, men man får sparken om suksessen uteblir. Heldigvis lot vi for en gangs skyld treneren være i fred, når Mjelde fikk jobbe videre med laget sitt etter 2005-sesongen.

I 2005 havnet man som kjent i den absurde situasjonen at man fikk en annen serievinner enn Rosenborg. Dette foregikk ikke helt uten komplikasjoner. Både i Start- og VIF-leiren ventet man på sin egen skjebnebestemte kollaps. Akkurat som mange lag før dem hadde gjort i samme situasjon. Start-trener Tom Nordlie, hvis lag hadde 20 poeng etter ni runder, ble forbannet når avisene spurte om gullambisjonene. Start jobbet nemlig etter ett mål; å sikre plassen! Til dette krevdes 30 poeng, og dit var man ikke kommet ennå. En samlet spillergruppe var enig. Snakk om seriegull nå var latterlig og urealistisk, og målet var først og fremst å beholde plassen i Tippeligaen. Dette var også gjennomgangsmelodien på Menighedens forum. Lokalavisen motarbeidet Start ved å komme med gullsnakk.

Idrettsmotivator og stormester i padling, Egil Søby, tok bladet fra munnen og sa hva han mente om den ultrapassive holdningen. Han mente Start hadde helt feil fokus, og at laget burde forberede seg mentalt på at de kunne være med å kjempe om gullet når det begynte å dra seg til utover høsten. At de skulle akseptere et eventuelt nederlag, men aldri planlegge nederlaget på forhånd. Det hadde nemlig både Tromsø, Lillestrøm og HamKam gjort sesongen i forveien, og andre lag før dem. Alle tre lå an til medaljer utover sommeren og høsten, men ble pratet godt ned på jorden av ledere, trenere og fremtredende spillere. Og alle tre bommet da også til slutt, og fullførte som nr fire, fem og syv.
Start skulle ikke få lov til å gå i den samme fellen.

Ikke uventet kollapset både Start og VIF. Start sanket fire poeng av 18 mulige i den siste fjerdedelen av sesongen. VIF var enda verre og sanket håpløse tre poeng. Akkurat som året i forveien ble det viktigere for VIF å glemme gullet jo nærmere gull man kom. Resten av historien kjenner vi jo. Nesten alle lag på øvre halvdel av tabellen greide å svikte samtidig, etterhvert som de tabubelagte medaljeplassene kom innen rekkevidde. Dermed kunne Vålerengen gå sjokkerte av banen i Skien som vinnere av Tippeligaen 2005, uten å ha vunnet en kamp på nesten to måneder.

Også innad i Brann har den defensive tankegangen i flere år vært en selvfølge. Mons Ivar Mjelde har vært den fremste eksponenten av jordnære holdninger. Og det har jo på sett og vis fungert greit - helt til vi plutselig har stått der med begge beina plantet i gullstriden. Nå har vi startet sesongen på en helt annen måte. Vi har et par svake treningskamper bak oss, men alle i klubben håper fortsatt på seriegull i 2007, og vi er mentalt forberedt på å kjempe om gullet helt til det siste. Samtidig som Mjelde fortsatt fremstår som den klassiske kamp-til-kamp-treneren. Her har vi vinnerresepten vi har manglet. Den mentale forberedelsen på det som tross alt er et ganske sannsynlig scenario med den troppen vi har; at vi er med og kjemper om seriegullet når vi runder september. Vi kan like gjerne være bevisste på det allerede nå, fremfor å skuffe det under teppet så lenge som mulig og late som om man ikke kan vinne serien.
Og deretter oppleve et voldsomt press som man slett ikke er forberedt på når det drar seg til utover høsten.

Gullsnakk burde egentlig være obligatorisk hos alle dem som starter sesongen med en seier eller to, eller har sportslige ambisjoner om å kjempe i toppen. Derfor var det herlig å høre Godset-sjef Jostein Flo med et glimt i øyet svare som følger på spørsmål om Tommy Svindal Larsen.
Vi har ikke tenkt å foreta oss noe. Vi har den stallen vi trenger for å vinne seriegull.

Det blir kanskje ikke noe gull på Godset i år heller, men Tippeligaen blir både morsommere, mer spennende og intens for hvert lag som tør å bruke ordet gull igjen når vi er i april måned. Vi kan ikke ta opp kampen mot Rosenborg alene. Den dagen andre lag enn Brann har troen på at de kan ta minst like mange poeng som Rosenborg over 26 kamper, den dagen er mørketiden i norsk fotball offisielt over.

I mellomtiden får vi bergensere tro, håpe, og fortsette å snakke om dagen som vil komme. Våre høye røster har forsøkt å vekke landet fra dvalen i år etter år, og uansett resultat på Lerkendal i kveld, vil vi fortsette å tro og håpe på suksess hver eneste april.

Og skulle vi ligge dårlig an til sommeren.. Ja, da håper vi på cupfinale

Det er vanskelig å finne en fotballinteressert bergenser som ikke har en mening om denne mannen. Spissen fra Haus som ble lokket til Brann av ingen ringere enn Teitur Thordarson. Etter et år i Bergen dro han til Bryne og Lillestrøm før han ble solgt til utlandet og Austria Wien. Etter å ha levert 28 mål på to sesonger for den østerikske hovedstadsklubben kom han tilbake til Bergen i 1996. Det samme året ble han kåret til årets angriper med 19 mål på 15 kamper. Han spilte mer eller mindre på Brann til 2001, da et utlån til Sogndal markerte punktum for den sindige strilen. Etter dette ble han assistenttrener i Brann for så i 2003 overta etter Teitur Thordason som hovedtrener. Mjelde er utdannet lærer.

Det var et modig valg som ble gjort i 2003. Brann valgte å satse lokalt på en umerritert trener og mang en bergenser rynket på nesen. De ville ha en profil, en trener med autoritet som man visste hva stod for fotballfaglig. Mons Ivar var en respektert spiller og målscorer som med tiden fikk sin egen hamburger oppkalt etter seg, men trener? Skeptisk.

Mjelde sin svakhet er karisma. Han har ikke den utstrålingen Tom Nordlie og Benny Lennartsson har. Han har heller ikke den faglige tyngden Nils Arne Eggen har, eller karrieren til Henning Berg. Men han innehar en vilje til å lære. Mange vil si at dette ikke er nok, og det er det heller ikke, men Mjelde har etter min mening vist seg tilliten verdig. Til de grader!

Det finnes trenere som er dyktige til forandringsledelse. De kan komme inn med en positiv holdning og snu ting rundt på veldig kort tid. Tom Nordlie og Knut Tørum har vist at de behersker det. Men det kommer hverdager for disse også. Mons har lagt seg på en filosofi som det tar tid å bygge opp. Det er hardt å innse og tolerere for utålmodige Brann-supportere som forventer skandaler i Idrettsveien like mye som en nedbørsdag i oktober. Men Mjelde har først å fremst fått med seg folk rundt seg, de som jobber nærmest ham. Han har klart å få Sportsklubben til å dra i samme retning og samles rundt en visjon. Han har nok ikke hele æren for dette, Bjørn Dahl skal ha sin del av æren også.

I begynnelsen brukte den urutinerte hovedtreneren på å reise rundt å hente inspirasjon hos andre klubber. Forbildene var RBK og Djurgården, tidligere storklubber som var på nedadgående. Det var her han bygget sin egen fotballfilosofi. En fotballfilosofi som enda ikke er sprunget ut i full blomst, ifølge Mjelde selv.

Det økonomiske har også talt til Mjeldes fordel. Det er pengesterke bakmenn som har gitt ham muligheten til å velge fra øverste hylle. Men for at disse investorene skulle være villig til å sprøyte inn penger i Brann, så bør det være en plan og en visjon som gjennomsyrer hele organisasjonen. De er jo ikke ute etter å hive penger ut vinduet. Dette kunne Mjelde gi dem. En klar fotballfilosofi og en plan om hvordan implementere den. Øyvind Stray Spetalen sa på et tidspunkt at man måtte være riv ruskende gal om man innvesterte i Brann. Så feil kan man ta.

Så startet jobben med å finne spillertypene. Og her har Mjelde en av sine virkelige forser, nemlig det mellommenneskelige. Han er en god pedagog, men er igjen avhengig av et produkt han kan selge. Dette produktet er hans fotballfilosofi og hans plan for hvordan få gullet ”hem til Bergen”.

Det er dette jeg mener folk bør forstå. Det er ikke noe problem å snu noe når det går galt, men den virkelige kunsten er å fortsette utvikligen i positiv retning når det går bra. Jeg mener Mjeldes plan holder fremdeles, selv om den kjente utålmodigheten begynner å melde seg hos enkelte.

Se for eksempel på Branns spillestil. Overganger Nils Arne Eggen blir rørt over og som får Nils Johan Semb til å hyle i falsett. I tillegg er Brann dyktige til å skape overtallssituasjoner på kant. Ja dere ser det selv. Dette er ikke noe han har kopiert, dette er noe han har utviklet gjennom impulser fra forskjellige steder. Og det viktigste av alt er at Mjelde har handlet spillere som passer inn i fotballfilosofien, ikke laget fotballfilosofien rundt spillerne, får da blir man sårbar. De fleste forstår vel at når man har en slik filosofi i grunnen og handler riktig så går det riktige veien. Det handler om ”stein på stein”, et utrykk vi smålo litt av i begynnelsen, men som vi opplever andre fotballfaglige personer tar i sin munn. Mjelde har skapt en kulturendring i Idrettsveien, ikke alene, men kanskje som pådriver og den som har lagt planen.

Hvis du nå kikker i eliteserien hvor mange lag som satser på trenere som er forholdsvis umeriterte som trenere, men kanskje kjenner kulturen ser man at andre klubber begynner å se til Brann og Bergen. Henning Berg i Lyn, Myhre i VIF, Nordlie er fra Lillestrøm, Stig Inge Bjørnebye i Start, Steinar Nilsen i Tromsø og sist men ikke minst Tørum i RBK. Man ønsker å satse lokalt og man ønsker å satse nytt.

Kritikkerne vil kanskje trekke frem høstsesongen i fjor. Frusterasjonen hos meg var også stor, og utolmodigheten fikk seg et energispark. Så kommer vurderingene og hele SK Brann bruker vinteren på finne ut hvorfor, og peker på en rekke faktorer som kan ha vært medvirkende. Jeg kjøper den. Ikke alle gjør, men jeg kaster et blikk på de forandringene som har skjedd i Mjeldes tid og vurderer hans evne til å forbedre seg. Jeg har fått troen tilbake. Men jeg har blitt skuffet så mange ganger før, så jeg holder meg til nøktern opptimisme.

Folk bør prøve å skille mellom prosess og resultat. Jeg tror den som legger størst press på Mjelde er Mjelde selv. Og om han føler han ikke klarer og skubbe klubben det siste lille trinnet opp på toppen tror jeg han trekker seg. Men ta en titt på hva han har bygget, men gir ikke opp det bare fordi man glipper i siste indre. Man fokusere på hva som gikk galt og bruker krefter på å forhindre dette neste gang. Og neste gang er denne sesongen.

Gå på Stadion og se hvor mange likheter du finner fra tidligere år. Brann spiller fin fotball, den beste angrepsfotballen i Norge for øyeblikket. Resten av fotball Norge ser til Bergen og lar seg innspirere av prosessen. Prosessen Mjelde har satt i gang og bygget.

Stein for stein.

Det er ikke et forskalingsverk, men et fyr på det ytterste skjær som må tåle stiv kuling hver time. For det blåser alltid i Bergen. Aldri mindre enn stiv kuling.

Akkurat som med en favoritt-klubb, så velger du ikke et hat-lag. Det er noe litt naturlig med mekanismene i hjernen din, eller rettere sagt i kroppen din når du velger et hat-lag. Det er ikke alltid et bevisst valg. Man påvirkes av med-supportere, “motbydelige” spillere, hvor klubben kommer fra, sangene, tidligere oppgjør mot klubben og ellers andre relasjoner som kan trekkes direkte eller indirekte til klubben. Når det gjelder Vålerengen så er det for min del alle de overnevnte punktene som spiller inn. Konklusjonen er klar: VIF er et av mine hat-lag.

Hat er et veldig sterkt ord. Det er ikke akkurat som vi ønsker motstanderne våre noen virkelig smerte. Vi ønsker dem den smerten som vi kan påføre dem med tap, nedrykk og fornedrelse. For det finnes ikke noe annet begrep som setter fingeren på akkurat det man føler ovenfor et såkalt “hat-lag”, vi misliker ikke Vålerengen. Å mislike noe er nesten likegyldighet iforhold til de følelser som settes i sving under en kamp mot VIF.

Siden jeg bor og er oppvokst i Oslo er selvfølgelig mitt forhold til VIF spesiellt. Og det såkalte hatet har nok ikke blitt noe svakere av den grunn. Å stadig vekk bli møtt med frasen “Hvorfor holder du ikke med enga’ a’?” er ganske irriterende og kan i grunnen kun besvares på en måte: “Fordi blod er tjukkere enn vann!”. Det er det mange VIF-supportere ikke forstår, for dem handler det ofte ikke om blod og arv, men om miljø.

Jeg vet at dette er en antydning som ikke faller i god jord hos mange VIF-supportere, men det har seg slik at jeg kjenner alt for mange fra Bærum og Oslo vest som har valgt å gå over på den mørke side istedenfor å støtte lokale lag. De er raskt ute med å kritisere sossen fra vest, men er også like raskt ute med å trekke frem hvor mange supportere de har fra området vest for elven. For de er “hele Oslos lag”.

Det er jo ikke tvil om at det demografiske er viktig når man velger et fotball-lag og det skulle jo også bare mangle. Men jeg tror at visse blodsbånd og barndomsminner knytter oss uutløslig til verdier langt bedre en de demografiske. Knytter oss til tradisjonen: Å elske Brann og å hate Enga. Så når Brann går ut på gressmatten på søndag så håper jeg virkelig de banker Enga. Da kan vi med stolthet vandre igjennom Oslos gater med rød drakt; ihvertfall et halvt år til.

Det er en del viktige valg som skal gjøres i løpet av livet. Noen valg er mindre kompliserte enn andre. Valg av favorittlag er meget enkelt. Det har med tilhørighet og hvor man bor og gjøre, og dette valget fører ikke til noen videre kompliserte valg. Andre valg som livledsager og utdanning er noe vanskeligere. Det er valg av utdanning som har gjort mitt forhold til Brann litt vanskeligere enn nødvendig, men jeg trøster meg med at det snart er over.

For meg har det gått gradvis. I begynnelsen ble jeg plasert nede ved gjerdet i Hansasvingen av min far, der jeg fikk grei beskjed om å stå til han kom å hentet meg etter kamp. Jeg var akkurat høy nok til å se over murkanten. Deretter gikk turen innom Store Stå hvor man lærte å stå tett og la følelsene løpe. I år 2002 var andre året jeg hadde partoutkort. Brann vant fire hjemmekamper, og jeg var bortreist under to av dem. Jeg fikk med meg en 3-1-seier over Start og den avgjørende mot Sandefjord. De to andre seirene den sesong kom med kalassifre mot Molde og Stabæk om jeg ikke husker feil. Etter dette trakk utdanning meg til Danmark og her har etterhvert TV 2 blitt en viktig venn i hungeren etter å følge mitt kjære fotballag.

Det å flytte fra den byen du har vokst opp i, og gi slipp på mye av det som har formet deg i løpet av mange år, setter en del ting i perspektiv. Jeg har aldri gått så mye i fjellet som jeg gjør når jeg er hjemme på ferie, og det er alltid noe som mangler på 17. mai, selv om nordmenn i København går i tog. Dog uten buekorps. Mitt forhold til Brann er blitt enda sterkere etter at jeg mistet muligheten for å se alle de hjemmekampene jeg ville.

Slik sett var jeg ikke mest nervøs for første serierunde mot Stabæk. Man har vendt seg til å følge Brann på tv når det er snakk om bortebane. Men hjemmekampene, det er da det gjør vondt ikke å være der. Det gjør vondt å ikke kunne tre inn i sitt primale jeg og la entusiasmen og lidenskapen få flyte fritt blant folk som forstår. Min kjære så seg nødt til å kjøpe en skumgummiball på Ikea fordi jeg hadde en tendens til å kaste ting på tv om det ikke gikk veien. Ballen er selvfølgelig rød og hvit. Alle disse følelsene er akseptert på Stadion. Man synger Nystemten og da har man liksom fått startsignalet. Før dette bygger man langsomt opp stemningen med å snakke med kompiser og sidemenn om forventningene, site nytt og de utløsende faktorene. Man har ruslet mot stadion og kjent hvordan forventingen stiger. Man ser likesinnede og ser forventningen i øynene deres. Man vet man er hos sine egne, og er på vei mot arenaen hvor all bergensk patriotisme får usensurert utløp i 90 minutter +. Det er våre gutter mot dem, og dette er vår hule, her regjerer vi.

Davy Wathne sa en gang at bergensere er nordens latinere, og det er jeg enig med. Entusiasmen blant bergensere når det gjelder Brann er gigantisk med tanke på hvor lenge det er siden sist vi lå øverst ved siste fløytestøt. Jeg har forsøkt meg i Parken på FCKs hjemmekamper, og det er vel kun kampene mot Brøndby som kan minne om det, men for meg har de langt igjen. Det er fotball, det er gode spillere, og det er god stemning. Men dette er ikke mine egne, dette er ikke nordens latinere. Dette er ikke min lidenskap.

Min lidenskap foregår på Brann Stadion og det vil den alltid gjøre uansett hvor jeg befinner meg i verden.

Men jeg er glad jeg er i Danmark og skal hjem i sommer og suge til meg lidenskap i store doser på stadion. Og ikke på en nybygget arena på Nygårdstangen, men i Idrettsveien hvor jeg alltid har gått for denslags. Brann Stadion.

Og til slutt til dere Brannsupportere som befinner dere i Australia, Canada eller Sør-Afrika. Dere har min ytterste medfølelse.

Smak litt på det ordet. Vi kjenner alle følelsen. De gangene du ikke kan forklare hvorfor ikke det var akkurat deg som var involvert i den ulykken. Hvorfor du akkurat satt et kryss for mye på teoriprøven på Biltilsynet, som gjorde at du ikke bestod. Når du akkurat ikke rakk bussen. Når Brann-butikken solgte den siste Branndrakten i din størrelse for fire minutter siden og det neste partiet sendes fra Kina om tre uker. Og det er kamp i morgen.

Jeg for min del tenker på Kjell Tennfjord når jeg hører dette ordet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger den mannen kom med følgende utsagn: -Det e margina i fotball… Etterfulgt av en påpekelse på hvilke marginer han snakker om. Og det er marginer i fotball, og i livet generellt. Det er kanskje det som gjør fotball så spennende, og gir livet litt ekstra krydder.

Det er nok disse marginene som gjør at Mjelde ikke tør å si det et samlet pressekorps hungrer etter: -Brann skal ta gull i 2007. Mons Ivar vet at om han sier dette vil han få  høre det hver gang marginene svikter oss. Dette er han ikke interessert i. Forbedre oss skal vi og det er også Mjelde klar på. Vi skal forbedre poengfangsten. De siste fem årene har Brannapparatet blitt flinke til å vurdere arbeidet de har nedlagt gjennom sesongen, og her ligger mye av den styrken som dagens trenerteam innehar. Viljen til fornyelse, ønske om å lære og evnen til å være ydmyk. Noen kan misforstå dette som usikkerhet, uselvstendighet og mangel på autoritet. Det er det ikke. 

Allerede etter første seriekamp ser vi resultatene av årets vurdering. Brann er mer kynisk og det blir satt høyere krav til spillerne. Martin Andresen er viktig for Brann, og de fleste er spente på om det kommer en ny signatur fra denne herren. Jeg leste en artikkel hvor Bjarne Berg gikk ut å krevde at Martin selv tok en stor del av det ansvaret som ligger i det å lede et lag til gull. Det må stilles krav. Det blir også stillt krav og de største kommer nok fra internt i klubben. Om ikke målsettingen blir nådd tror jeg den første som tar sin hatt å går er Mjelde. 

Men jeg savner litt offensivitet. Jeg vil gjerne at Mjelde sier at vi skal ta gull, nettopp fordi dette setter standarden. Man må tørre å si visjonen ut høyt. Det kan være med å tippe marginene i rett retning. 

De var med oss på Nadderud, men som vi alle vet, de må være med oss hele veien. Ikke bare på våren. 

På mandag er det ny kamp og nye krav blir stillt, ikke minst fra nærmere 15000 bergensere. Og så er det marginene. De vil alltid være der. 

God kamp, og måtte marginene være med oss.

Den største skuffelsen over gullet som slapp unna i 2006 har lagt seg, og vi håpefulle har igjen begynt å glede seg til en ny sesong. Brann har hatt blandede resultater i sesongoppkjøringen, og Royal League er det ingen som husker lenger.

Etter siste treningskamp uttalte Mons Ivar Mjelde at “det må være såpass” og prøvde å holde Brann-bena godt plantet på jorden. Kaptein Andresen derimot kunne ikke se noen grunn til at Brann ikke skal ta gull i 2007, og det sies at Helstad skal score minst 15 mål i år.

Det som er pussig er at Mjelde, som er den av trenerene i Tippeligaen som har vært lengst i sin stilling, prøver å ta fokus bort fra medaljekampen allerede. Andresen, som er Branns kaptein, og ikke har vært villig til å binde seg til klubben utover den inneværende sesongen, legger helt bevisst press på laget. Og jeg tror det er en grunn til dette. Ryktet forteller at Andresen savner profesjonalitet i Brann og derfor vegrer seg for å skrive under. Mjelde vet at dersom Brann ikke tar sølv eller gull i år, så sitter han ganske utrygt i sjefsstolen sin. Kan hende Andresen hadde forlenget sin kontrakt dersom Brann hadde hatt en en mer merittert trener? Det er lov å spekulere.

For Mjelde har alt å tape i år. Brann endte sesongen på pinlig vis og med en av tidenes største kollapser. Og det etter å ha svidd av mange millioner på nye spillere midtveis i sesongen. Brann gikk på en gigantisk smell mot et 1. divisjonslag fra Sverige i UEFA-cupen grunnet hans vurderinger. Slike ting er ikke glemt når vi nå tar fatt på en ny sesong, hverken på tribunen, i pressen eller på styrerommet.

Men det er positive momenter å ta med seg til seriestart også. Etter min mening står Brann bedre rustet foran 2007-sesongen enn i fjor. Sentrale spillere er skadefri og har hatt full sesongoppkjøring. Gode nyinnkjøp har fått muligheten til å bli kjent med laget og bli samspilt i formasjonstreninger. Mjelde har et år mer erfaring enn i fjor. Økonomien til klubben er sterkere uten salg av sentrale spillere, mye grunnet nye tribuneanlegg med bedre inntektspotensiale. Vi har mistet en ringrev i Per Ove Ludvigsen, men kanskje også gagnet en sympatisør i agent-jungelen. Roald Bruun Hansen tilfører også klubben en del ekspertise når det gjelder talentutvikling og ikke minst et stort kontaktnettverk i breddefotballen.

Så blir det opp til Mjelde å utnytte alle de ressursene som er gitt ham, både i kroner, spillere og faglig kompetanse. Alt ligger til rette for at en god trener skal kunne ta gull med Brann. Så får vi se om Mjelde er nettopp det.

“Mons Ivar Mjelde; De skal inn til eksamen. Endelig sensur foreligger 4. november 2007, etter kl 19:45.”

Albuer er noe vi alle er utstyrt med. Et ganske genialt ledd som gjør oss i stand til bruke fremlabbene svært allsidig. Etter min mening faktisk en av kroppens mest praktiske ledd. Tenk dere bare hvilken sittestilling jeg ellers hadde måtte innta for å knote ned disse setningene.

Dette leddet er imidlertid ikke helt uten problemer. De aller fleste som har nådd min alder har fått beskjed om å plassere dem et annet sted enn på bordet. Temmelig dumt egentlig siden de passer så bra der. Noen er også utstyrt med spissere albuer enn andre. Enkelte fotballspillere er visstnok blant disse. Nå sist Lago på Rosenbårg. Han plantet dette geniale leddet i Lille-Ivers’ nai, i kampen mot Brann, i La Manga Cup. Noe som resulterte i blod, tårer og etter kampen, et utbrudd fra trønderstrilen Kjartan T. Han skal visstnok ha oppsøkt MonsaMjelden etter kampen og forkynt ” Den albuen skal dere få igjen i serien”. Kan bli litt vanskelig å få til ettersom han da må overtale en av islendingene til å knekke naien på Sæternes eller Helstad.

En tidligere mye omtalt fotballalbue er Hannes Sigurdssons som knekket kjeven på Frode Kippe på Viking Stadion i 2005. En situasjon mange av oss mente ble sterkt overdrevet av LSK. Spesielt i lys av at Kippe er en blant Eliteseriens tøffeste og ikke direkte forsiktig med hvor han plasserer sine egne albuer. LSKs daværende trener var blant annet overbevist om at Sigurdsson ikke gikk etter ballen, men ene og alene var ute etter å skade Kippe. Enten har han endret mening eller så mener han at det er greit å ha slike spillere på sitt eget lag. Viking, med Rösler som trener, er i ferd med å kjøpe Sigurdsson tilbake fra Brøndby.

Og i dag er det bare 48 dager til seriestart og nye albueepisoder.